Det å bestige Forselvtind har vært et sterkt ønske i mange år.  Suget etter å komme hit oppsto mens jeg betraktet dette spektakulære fjellet første gang jeg sto på toppen av Møysalen.  Og når jeg endelig klarte å bestige toppen sommeren 2011, var ikke det første gangen jeg prøvde meg på det.

Flere årstider har vært testet.  Første gangen var påska 2008.  Jeg studerte kartet hjemme og fant da ut at å gå inn Forkledalen via vatn 354 ville gi en for bratt oppstigning.  Satset derfor på å gå inn Laksedalen.  Men jeg hadde ikke gått lenge der før bulder og brak fra fjellsidene fortalte meg at her var det stor rasfare.

Andre gangen var på forsommeren - samme år. Da valgte

Utsikt mot Forkledalstindan fra Laksefjellet

jeg å gå inn Forkledalen.  Men denne gangen var elva så flomstor at det ikke var mulig å komme seg over.  Da jeg ikke var noe hyppen på å vade i den sterke strømmen, brukte jeg alt for mye energi på å lete etter et sted passe passeringssted.  Det endte med at jeg fikk gått Forkledalen på kryss og tvers.  Så jeg er ganske kjent der med den kraftige undervegetasjonen som finnes i nærheten av elvene...  Sommeren gikk og jeg fikk ikke gjort flere framstøt mot denne toppen.

Så om høsten 2008 var det duket for ny tur.  24 august starta jeg på nytt opp fra P-plassen på Ingelsfjordeidet og opp via høyde 193.  Denne gangen fant jeg ut at jeg skulle gå via Forkledalstindan til Forselvtind.  Så denne gangen skulle jeg gå over elva umiddelbart når jeg kommet opp i Forkledalen.

Nu har jeg aldri strevd så sinnsykt mye mot en topp som jeg gjorde mot Forkledalstind 881.  Opp mot skaret nord for

topp 462 var der et 200 meter høyt belte med 2 meter høye bregner.  Det var et enormt slit !  Så kom et flott parti å gå, men opp siste stykke mot eggen var der mye løs grus og også her tungt å gå.  Skuffelsen var også stor da jeg så hva høydeforskjellen mellom de to toppene på Forkledalstindan var.  Det var mye mer enn det så ut som på kartet.  Dessuten var det bratt, og det så ut som at det ikke var mulig å komme seg opp på "1.-toppen" (902) fra den sida.  Noe jeg i ettertid har fått bekrefta når jeg var på den toppen.  Sliten var jeg og, så det ble ikke noe Forselvtind den gangen heller.

I 2009 gjorde 3 utenlandsferier og mye dugnad på Blåvatnhytta at jeg ikke prøvde meg på toppen.
 

22. april 2010 var det duket for ny vintertur.  Denne gangen inn Forkledalen og opp ryggen fra vatn 354.  En tur i et fantastisk vær og føre inn Forkledalen.  Men da jeg kom innerst i dalen og opp mot Vatn 354 var det akkurat somom Vår Herre hadde sluppet ned alt av sny i det området.  Plutselig sto jeg til livet i laussny og strevde med å komme meg opp siste biten til vatnet.  Etter ei kort betenkningstid her fant jeg ut at jeg ikke tok sjansen denne gangen heller.  Men det var et flott syn å sitte her også å se utover dalen...

Masse dugnad og ferieturer sommeren 2010 gjorde at det ikke ble noen tur da heller.  Og vinterturer har jeg gitt opp. Men sommeren 2011 skulle jeg opp ! ! !
 

 En helt fantastisk tur.  På forhånd hadde jeg skaffet meg et GPS-spor gjennom Forkledalen fra en venn som tidligere hadde gått til Møysalen.  Jeg, Tore og Raymond gikk inn Forkledalen, opp via Vatn 354 og opp på ryggen mellom Vatn 354 og 178.  Her satt vi oss ned rasta vi mens vi nøt utsikten mot Sebortind, Forkledalen, Møysalen og Durmålstindan.  Etter en halvtimes rast startet vi på det som vi forventet skulle bli turens tøffeste del, men det var ikke så ille bratt oppover mot toppeggen på Forselvtind.  Vi brukte ganske nøyaktig 1 time opp fra rasteplassen til toppeggen hvor det flatet ut.

Å gå på toppeggen innebærer ikke noen risiko.  En plass var det litte granne bratt, men det innebar ikke noen luftige partier.  Og toppeggen er brei og fin, uten luftige partier.

 Da vi kom frem til toppen var spenninga hos meg til å ta og følge på. Jeg forventet meg en flott utsikt - den var ikke bare flott - den var helt rå !!!

Møysalen lå der mektig og majestetisk og nærmest omslukte fjellet vi sto på.  Samtidig stupte terrenget ned i Vangpollen - det er så rått at det kan ikke beskrives. 

Etter en times rast her på toppen gikk vi tilbake og satte nesen mot toppen av Forkledalstindan, dvs. den høyeste av disse toppene på 902 meter.  Når vi var kommet ned toppeggen og skulle gå mot Forkledalstind ble vi gående i litt skrått terreng med sny.  Den harde snyen kan være noe skummel å gå i ved skrått terreng.  Så jeg anbefaler å komme seg opp på høydedragene.
 

Litt klyving noen få meter i noe løs grus helt opp mot toppen, uten at det innebar noen problemer.  Også dette en utrolig flott topp.

På nedturen vil jeg anbefale å ta samme vei som opp.  Inne i "dalen" som går opp mellom Forselvtind og Forkledalstind 902 var der ganske mye sny.  I og med at snyrennene er tildels harde, vil jeg anbefale at du tenker deg godt om før du evt. tar disse ned.  Det beste er nok å gå "Forselvtindeggen".

Vi "luringene" fant ut at vi skulle ta en rundtur, og dermed gå ned i Laksedalen.  Dette må du IKKE GJØRE !   Nede i Laksedalen er terrenget bratt ned mot elva, og består av svært mye ur og tett vegetasjon - bregner, trær og kratt.  Dette var svært tungt å gå i, og Laksedalen er lang.

For rutebeskrivelse og flere bilder - velg Rutebeskrivelser i venstre meny, og gå til "Området rundt Møysalen".

Tilbake til Startsida