Å komme seg opp på Forkledalstindan skulle vise seg å bli et slit.  Og den største skylda får bregnene ta.  Men turen skulle egentlig ikke dit - Det er Forselvtinden som frister der den stuper ned mot Vestpollen.  Og mitt store ønske om å komme meg til Forselvtinden har gjort at jeg klarte å få denne toppen med på sommer-programmet til Harstad Turlag.
 
Etter at Lofast kom, har det åpnet seg en ny fjellverden på Hinnøya.  Fjellområdene langs veien er blitt mye lettere tilgjengelig etter veiens faktum.  Dette har gjort at det er lettere tilgang på å nå alle 63 topper over 900 meter på øya.  Og en av de toppene jeg har mest lyst å komme meg opp på er - Forselvtinden.  Ja, Forselvtinden og ikke Forkledalstindan som denne historien dreier seg om...  Det har seg nemlig slik at denne, min tur til Forkledalstindan, egentlig var en tur til Forselvtinden.  Og det er ikke mitt første forsøk på å komme meg dit heller.  Siden vi i Tur-

og løypeutvalget i Harstad Turlag bestemte at Forselvtind skulle være med på årets sommerprogram og at jeg skulle være turleder, måtte jeg jo rekognosere på forhånd. 

I april gjorde jeg derfor et første forsøk, da på ski.  Planen var å gå fra Storvatnet helt øst på Ingelsfjordeidet, innover Lakselvdalen og opp vest for Lakselvtind til Forselvtind.  Men så vidt inne i den trange Lakselvdalen, bare 100 høydemeter opp, gikk det ikke lang tid før jeg følte et stort ubehag. Snøsmeltingas tydelige spor av snøras, samt lyden av mindre ras innover dalen gjorde at jeg fort slo fra meg å gå innover.  I stedet gikk jeg i skogen rett opp på Lakselvfjellet.  Planen var deretter å gå langs eggen mot Lakselvtinden (eller så langt opp mot Lakselvtind som var nødvendig) for deretter å sette kursen rett mot Forselvtind.  Det var et slit oppover i bratta og i ganske tung snø.  Og hadde det ikke vært for skogen hele veien opp, ville jeg ikke gått her, i fare for snøras.  Da jeg endelig kom opp til toppen fikk jeg meg en ny motgang.  Ute av skogen konstaterer jeg at lyset er så flatt at jeg tar ikke sjansen på å gå innover.  Jeg hadde store problemer med å bedømme avstanden, selv i små bakker.  Det endte med at jeg snudde på toppen av Lakselfjellet.  Så hadde jeg vært der og.  Men dette er ingen 900-topp - og ikke har jeg fått rekognosert meg ferdig heller...
 
Ny rekognoseringstur 8. juni.  Denne gangen kan jeg selvfølgelig ikke gå rett over Storvatnet slik jeg gjorde i vinter, så jeg prøver meg på å komme meg over elva mellom vatnet og havet.  Men her var elva stri, og siden dette var en rekognoseringstur tenkte jeg at den var alt for stri for å krysse med turlaget.  Gikk så tilbake til bilen for å klekke ut en ny plan, og denne gikk da ut på å gå over elva som renner inn til Storvatnet fra vest.  Denne måtte sikkert være mye mindre enn elva ut fra vatnet siden den også får tilføring fra både Tverrelva og Lakselva.

Jeg kjørte opp til en mye større P-plass ved vestenden av vatnet, og ganske riktig.  Denne elva var lett passerbar.  Fant ut at det var like greit å ta seg opp rett vest for høyde 193 og inn i Forkledalen for så å vurdere om jeg skulle ta 1 av 3 muligheter -  gå inn i Lakselvdalen - gå opp via Forkledalstindan - eller gå inn Forkledalen til vann 354 og så østover via høyde 790 til Forselvtinden. 

Valget ble å gå via Forkledalstindan. Da fikk jeg med meg en 900-topp til.  Men siden dette var og ble en rekognoseringstur, så hadde jeg et problem.  Elva var også her alt for stri for å ta med turlagsdeltakere over.  Vannet ville ha kommet godt over vanlig turskohøyde, og med en såpass lang vandring, hadde jeg lite lyst til å la deltakerne vade nå i starten.  En ny rådslagning med kartet starta.  Og jeg fant ut at lengre inn i dalen, nord for høyde 193, delte elva seg.  Her var det nye muligheter for komme over uten vading.

Men den gang ei.  Ulendt terreng med enten bratte elvekanter; myr, kratt og ei bred elv og at elva hele tida var dyp gjorde at jeg ikke kom over.  Og oppe i 90º-svingen var det et dypt gjel helt opp mot vann 400.  Det hele endte med at jeg konstaterte at her kunne vi få problemer.  Gode råd var dyre.  Og jeg var faktisk allerede sliten etter å ha vandra mye frem og tilbake.  Jeg bestemte meg for å returnere da heller ikke jeg hadde spesielt lyst til å vade før en lang topptur.

Etter at jeg kom hjem gjorde en rådslagning med andre medlemmer i tur- og løypeutvalget at vi kunne ta med oss et par vadestøvler den korte turen opp til elva og la dem ligge der til vi kom ned igjen.  Problemet var imidlertid at nu hadde vi ikke vært på toppen, og turlagsturen skulle snart arrangeres.  Så ble jeg syk, og den måtte utsettes.  Da hadde jeg muligheten til en ny rekognoseringstur litt senere.  Men sommerens husrestaurering gjør at en rusten spiker, som nå har gjort sin gjerning, vil finne ut hvordan det ser ut inni foten min.